Arne Nerheim – politimannen som hilste på døden

Helge Jodalen i Moss har sendt oss dette innlegget. Vi publiserer det videre med respekt og ettertanke.

Arne Nerheim i Odda opplevde livet og døden så sterkt at han aldri senere var redd for å dø.  Den respekterte politimannen fortalte sin historie til meg en gang i 70-årene mens han fremdeles var aktiv i politiet.  

En sein dag i begynnelsen av april 1944 var Arne og kameraten Erling Øverbotnen på vei til Røldal hvor de skulle feire påske. De gikk på ski og hadde kommet oppover mot Gordsbotnane, ikke langt fra støtta til postmann Gunnar Turtveit. 

Det smalt over hodene på dem. De skjønte ingenting med det samme. I et øyeblikk trodde Arne det var tyskerne som lå på Seljestad som skjøt, men de oppdaget raskt hva det var. Flaksnøen hadde løsnet, hele fjellsida kom imot dem. Begge prøvde å komme unna, men hadde ikke sjanse. Arne Nerheim var fullstendig begravd etter at skredvinden hadde lempet ham leddløst av sted. Erling Øvrebotnen klarte å holde hodet over snømassene. Det var det siste Arne så.

Der under snøen opplevde Arne Nerheim først en voldsom maktesløshet, at alt mer og mer gikk i sakte kino, han prøvde å følge lærerens råd om at kom en under snøen så måtte en prøve å få en arm opp mot lyset. Men han visste ikke hva som var opp eller ned, med prøvde likevel. Så kom panikken, det var ikke luft. Han ble kvalt. Så ble det fredelig, ingen smerter, han mistet bevisstheten og Arne Nerheim fortalte: «Jeg ble møtt av en vidunderlig musikk, ingenting kan sammenlignes med den utrolige musikken. Den var overjordisk vakker, det var som om det var tusen fioliner, jeg vet ikke noe bedre å si. Samtidig dukket mennesker opp. Ikke som i drømmer, men som helt virkelige, konkrete personer. Mor og far, de var ingen drømmeskikkelser, folk som jeg kjente, men som var døde. Jeg visste jeg skulle dø og var helt rolig.»

Men Arne Nerheim overlevde. Erling Øvrebotnen hadde kommet seg løs av snøen og etter en time fikk han fram Arne. Livet kom tilbake. Med voldsomme smerter kom livet tilbake.

Arne Nerheim visste resten av livet at det var et annet liv etter døden. Han var ikke redd døden. Og han visste at det han opplevde ikke var hallusinasjoner. Arne Nerheim døde for flere år siden som en gammel mann.